Å komme seg til til jobb er litt av en opplevelse det og. Jeg bruker litt over en god time en vei til jobb hver dag. Men tror det eller ei, tiden går faktisk ganske fort!
Først er det å stå som "sild i tønne" på Metrovian-et nytt og veldig bra bussystem her nede.
Så krysser jeg et lite marked, der selges alt fra klær, sko til kjøtt og grønnsaker. Siden det ikke er busstider her er det jo bare å vente på at bussen kommer. Langs veien selges iskald cola i glass, hjemmelaget mat eller frukt. Her er det kun fantasien som stopper!
Når jeg endelig har kommet meg på veien og betalt 0,20$ er det ca.30-40 min på lokalbuss. På bussen og selges det meste av mat, ikke vet jeg om det er noe for norske mager men men...
Men effektiv er IKKE bussen her nede, det må jeg få lov til å si. De har nemlig ikke busstopp. Så en ansatt i bussen henger for det meste ut av bussen og prøver å få folk til å ta bussen, og der det er folk stopper bussen. Så det er ikke uvanlig at bussen kan stoppe med 5 meters mellomrom....
Så kjører vi videre i rykk og napp, og forbikjøring er så lett som bare det i dette landet-det er bare å tute og si"her kommer jeg" så går det så fint. Bussen har ennå ikke krasjet mens jeg har sittet på, men det må vel skje en vakker dag det og.
Ordene som beskriver siste del av turen er "humpetitten-humpetatten..." for da er det grusvei med gode humpler. Sitter jeg bakerst letter jeg faktisk i visse bakker.
Men det går fint. Det er vel ikke så mange gangene i livet jeg får oppleve disse bussturene, "vi får vel bare nyte det mens vi er her" som vi volontører sier om tingene vi ikke liker så godt her nede.
I går spilte laget jeg er med på i cupen vår først kamp. Litt startproblemer om hvor vi skulle være var det, men som alltid fikser det seg. Treneren, som var med et annet lag i går, hadde nemlig sagt at jentene skulle møte på banene vi trener på og ikke den banen vi skulle spille på.
Etter å ha funnet ut hvilken bane vi skulle spille på vat neste punkt på lista å prøve å finne alle jentene. Da det ikke er noen selvfølge med mobil ble det til at noen av jentene løp rundt og sa ifra.
Neste punkt var å komme seg av gårde til den andre banen. Ja, og det er lettere sagt enn gjort å flytte 20 jenter/damer med buss. For mange av disse har jo gjerne med seg en eller to unger. Så der skulle vi ta buss; Volontør Janeth, Senora Marta, jeg , tyve damer og sikkert 15 barn. Humøret var på topp hele turene. Ikke skjønte jeg alt som ble ledd og skravlet om, men høyt støynivå var det. Det er så utrolig bra å se at disse jentene storkoser seg.
Vi kom oss på banen og med de nye draktene(se lagbilde over) var vi klare til å spille mot jentene på bloque 17. Jeg ble plassert som spiss. Dere som leser dette og har spilt på lag med mei på HEI I.L, skjønner vel egentlig at det ikke er det smarteste en trener kan gjøre. Vel vel, der stod jeg da og fikk instrukser på spansk og prøvde å gjøre så godt jeg kunne. Sjokket for min egen del var vel at jeg klarte å score ett mål-ja jeg, som hadde konstant måltørke på HEI-banen!
Etter en jevn første omgang stod stillingen 1-0 til oss. Jeg spurte om å bli byttet ut da jeg synes at det er viktig at flest mulig får lov til å spille. Jeg fikk da spørsmål om jeg hadde vondt i hjerte eller var sliten i pusten. men bytte fikk jeg etter litt diskusjon.
Andre omgang ble ikke fullt så bra, vi fikk et mål mot oss. Og resultatet ble 1-1.Noen av spillerene ble ganske så skuffet, men en som var strålende fornøyd var keeperen. Hun hadde reddet en straffe!
Ja, jeg får ikke sagt det nok. Men føler meg utrolig heldig som får lov til å ha en arbeidsdag med disse utrolig livlige damene. De andre volontørene må vel være lei av at jeg snakker om hvor utrolig bra jeg har det med de.
Ps: klokken er nå syv om kvelden og det er nesten 30 grader:)
Hilda, meg, Janeth, Elias, Alfredo og Fernando
Vi spiller yatzy!
Hilda og Grete lager lapper.
